Pasjon og kjærlighet, et moderne eventyr.

Ordet måste smakas, tuggas, njutas och den som är hungrig slukar det. Det fyller munnen och tar rösten i besittning; Det låter sig sjungas och deklameras; det blir varats rytm och börjar dansa så att vi kommer det kroppsligen inpå livet. Detta är den äktenskapliga, lyriska relation som liturgin instiftar med Ordet.

– Broder André Gouzes o.p.

 

 

Det var en gang en liten gutt, født i krigens dager i ett av de fattigste områder i Sør-Frankrike. En liten, musikalsk og kreativ gutt, som ofte kunne volde sine foreldre bekymring med sin fantasi og sine skaperevner.

Denne gutten skulle vokse opp og allerede som liten skape mye liv omkring seg, og kreativiteten blir etterhvert satt i system, omskapt til musikalsk kreativitet – nedfelt i noteskrift.

Historien om André Gouzes er historien om en passion, og like mye historien om tro, tillit (håp) og ikke minst kjærlighet. Jeg tenker på min medbror som den franske variant av Espen Askeladd: For å understreke dette, vil jeg i dette foredraget sette ham inn i en Espen Askeladd-historie, fra eventyret

Prinsessen som ingen kunne målbinde

Jeg vil kalle mitt eventyr;

Kirken som lot seg målbinde

«Det var engang en konge, heter det i eventyret; og han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå.»

Jeg våger meg her på å la Kirken være «Prinsessen» uten at for mye må legges i det..

André Gouzes går forunderlig lett inn i rollen som Espen Askeladd;

Han vokste opp; hadde en svært så turbulent ungdomstid, og fant som tyveåring veien til Dominikanerordenen etter et kort forsøk hos cistercienserne som 16-åring.

Da fr André inntrådte i vår orden (som i 2016 feirer sitt 800-.års jubileum), var 2 Vat like om hjørnet, og det er her eventyr-rammen vil passe som metafor;

I tiden rundt og etter konsilet gikk den katolske kirke inn i en tid med mange forsøk, og som det heter i eventyret;

«Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen.

Ja, mange prøvde seg, men de fleste forsøkene var som døgnfluer å regne. Det musikalske nivået var ikke høyt nok, og mange mer eller mindre kvalifiserte og selvbestaltede komponister kastet seg på «bølgen»

Og hva var så annerledes med André Gouzes enn de andre? Han var også autodidakt, også han kastet seg på den samme bølgen.

Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen,

Det er vel en selvfølge at jeg her lar «brødrene» representere nettopp Brødrene i dominikanerordenen – Vår kjære gamle orden som har næret så mange store kunstnere ved sitt bryst; teologer som også var poeter, som Thomas av Aquinas,

og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket.

De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjæreunge.

«Jeg fant, jeg fant!» ropte han.

«Hva fant du?» spurte brødrene?

«Jeg fant en død skjæreunge,» sa han.

«Fy kast ‘n! Hva skal du med den?» sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,» sa Askeladden.

 

Jeg, jeg fant – det var nok det som var det særegne med André Gouzes. Dypt forankret i den gamle tradisjon, klarte han med sine store kreative evner å gjøre bruk av såvel døde skjæreunger som utgåtte skosåler. Jeg skal ikke her gå nærmere inn på hva dette mon kan være metafor for – noe skal man da overlate til lytternes fantasi. 

«Fy, kast`n» er også en replikk som turde være kjent fra tiden omkring og etter konsilet. Mye ble kastet under den store rengjøringsprosessen som II Vat var, og i mange tilfeller synes det som om man kastet barnet ut med badevannet.

«Jeg fant, jeg fant» – sa gutten!

Det gutten fant var intet mindre enn vår felles liturgiske arv, bearbeidet, og dekantert gjennom såvel tid som rom. Noe av arven var blitt forvaltet av de østlige kirker, og endte opp som såkalt «ortodoks musikk» – som er en særtradisjon, men røttene er de samme – de orientalske.

Da de gikk over jordene ved kongsgården – der hadde de nylig bredd gjødsel, – bukket han seg og tok opp en utgått skosåle.

«Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!» sa han.

«Bare du fant litt vett til du kom fram!» sa de to. «Hva var det nå du fant igjen da?

«En utgått skosåle,» svarte han.

«Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast ‘n! Hva gjør du med den?» sa brødrene.

«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket,» sa Askeladden.»

Ja, – jeg fører vel den med skal jeg vinne prinsessen og halve kongeriket, så gutten.

Espen Askeladd kommer etterhvert frem til slottet med alt det rare og merkverdige han har samlet opp langs sin vei, og møter så prinsessen:

«Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?» sa hun. 

Ja, han er kommet for å målbinde, og han lykkes, gjennom et ordspill som vi dessverre ikke har tid til I et slikt kort foredrag som dette. Bare et eksempel;

«Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?» sa hun. 

«Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den,» svarte gutten, og dro fram skosålen. 

Så var prinsessen målbundet. 

«Nå er du min,» sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå. 

Nå er du min, kunne også André Gouzes si etter noen år; Hans musikk er nå i bruk i storte deler av verden, og her i Skandinavia kommer vi etter i skandinavisk, langsomt, men svært så sikkert tempo.

Hva er det så som er så enestående med André Gouzes musikk og, enda mer, hans tanker om liturgi og feiringen av den.

 Liturgi

Liturgien skal og må alltid ha et sterkt element av skjønnhet i seg- og hva er så denne skjønnheten? André Gouzes definerer det selv;

            «Skjønnheten er det ekkoet som blir igjen i oss når flammen har gått forbi» -.

At han selv er grepet av denne flammen kan ingen som har feiret hans liturgi tvile på; gjennom musikken føres ilden videre och tenner en ny lue hos den som synger – den som ber, den som feirer den hellige liturgi.

Folkets røst, en folkebevegelse

«Vox populi, vox Dei»- slik kunne man beskrive Romerkirkens holdning til nyere bevegelser. Sannsynligvis er det ikke slik det an synes fra utsiden- da kan man lett bli forblindet av Kirkens strenge strukturer og hierarki.

Sang

De historiske røtter til liturgisk sang er temmelig klare; Kirkens sang stammer I direkte linje fra synagogesangen, jødenes resitasjon av Pentatauken. Lenge ønsket forskere å skille vestens muiskalsk-liturgiske arv fra den mer østlige eller orientalske. I den perioden hvor munkene I Solesmes restituerte den gregorianske sangen, var vi inne I den romantiske perioden musikalsk sett, og de orientalske røttene (eller føttene) passet ikke helt inn I «settingen».

I dag ser dette ganske annerledes ut; Flere og flere forskere har grepet fatt i nettopp den delen av utviklingen, og slik sett ser vi hvordan André Gouzes musikk føyer seg inn i utviklingskjedet –

 

HISTORIEN OM EN LIDENSKAP

Kallet

Fra boken ”Det eko som blir kvar när flamman gått forbi” (sr Sofie Hamring op) ;

«I skymningen kunde man bara urskilja konturerna av den mäktiga kyrkan i Sylvanès. Som ett väldigt skepp reste den sig ur dimman och man kunde nästan luras att tro att det gamla cistercienserklostret stod där i sin forna glans, från den tid då munkarna fyllde koret med gregorianska hymner. I själva verket var detta skepp nu snarare ett förlist vrak. I den fuktiga kyrkan hade sången tystnat för flera hundra år sedan och det enda man kunde höra där var ugglornas hoande och vattendropparnas spel genom det läckande taket.

Förlist och skeppsbruten – så kände sig också den sjuttonårige André när han barfota kom förbi Sylvanès denna dimmiga och kalla decemberkväll, på väg mot någon enslig grotta där han skulle kunna leva som eremit. Tyst stog han där, gripen av platsens skönhet, innan han fortsatte sin nattliga vandring.            

Detta nattliga möte mellan den barfota vagabonden och det förfallna klostret hade kunnat stanna vid ett privat minne som gradvis skulle vittra sönder och svepas in i glömskans dimmor, precis som klostret höll på att göra. Men när man idag besöker broder André Gouzes och hör hans musik i det av honom upprustade Abbaye de Sylvanès, som idag räknas till ett av Europas mest betydelsefulla liturgiska centra, är det som att också själva detta minne upprustas och får en alldeles säregen poetisk prägel. Man kan inte låta bli att både le och hänföras. När Gud vill sätta en stor plan i verket väljer han då inte alltid just ”det som var svagt i världen”? Kanske var det just i detta flyktiga ögonblick då den skeppsbrutne André betraktade det ”sjunkande skeppet” Sylvanès som planen tog form i Guds hjärta: ”Honom tar jag!”

 

SELVLÆRT;

Jeg har lyst til å betegne Andre Gouzes som en svært godt utdannet, autodidakt musiker og komponist. Musikken har han , med sitt gjennom musikalske sinn og talent tatt til seg som når et barn lærer å snakke eller å gå.

Han er født I 1943 og begynte allerede som liten gutt å synge i liturgien – – I en tid hvor man som han selv sier det hadde et virilt forhold til den gregorianske sang og i kirken likte han som liten gutt å stå sammen med noen av de eldre, robuste bøndene når de sang i bordunstemmor eller improviserte kunstferdiga melodier som akkompagnement till prestens bønner. Bare ett dypt troende folk kan ha ett så dynamiskt, nestan lekende forhold til det sakrale.

Bøndene i det lufattige Aveyron, som man mente var «primitive», utførte og – traderte på dette vis den gamle tradisjon.

Både Russisk kirkesang og gregorianikk er André Gouzes fremste inspirasjonskilde. Modaliteten och den rytmiska fleksibiliteten, – det nære forholdet mellom musikk och tekst gjenfinnes i hans komposisjoner

Som den gregorianska sangen er det en sang som er bønn. Eller en bønn som har blitt sang…

Forutsetningen for at noe skapes er alltid et møte; møtet mellom mann og kvinne, møtet mellom ulike kulturer eller ulike kunstarter og tankestrømninger. Dette er forutsetningen for alt som er virkelig nyskapende. Enhver utvikling er en reaksjon på det bestående, det være seg en positiv eller negativ.

La liturgie chorale du Peuple de Dieu, eller ”Gudsfolkets korliturgi”, kan sies å være en syntese av hele kristenhetens liturgiska arv: gregorianikk, russisk ortodoks musikk, den klassiska polyfoni, folkemusikk – og mer moderne tonespråk.

Som Espen Askeladd som vinner både prinsesse og halve kongeriket, har André Gouzes erobret den liturgiske musikkens scene, hans musikk er utbredt over de fleste kontinenter, til og med Asia

Han verk består ikke bare av musikk, men også av konkret gjenoppbygging av et gammelt abbedi like ved hans hjembygd i Aveyron, Frankrike; Her driver han sammen med et meget kompetent team et Liturgisk Senter som hvert år tar imot mer enn 150.000 besøkende.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s