Sjelens sang, Kirkens Liturgi

Musikkens magi

 

Ave Regina coelorum”, (Vær hilset Himmelens Dronning)

Ordene og musikken flommer som myke brenninger inn over meg og legger seg som et mykt fløyelsteppe over min ofte sårede sjel.

Verden står med ett stille, – jeg føres inn i dypet av min sjel hvor jeg kan hvile.

Musikken har dannet et eget bønnested –et sjelens Hamakom; (Hamakom= – en betegnelse på Gud –en Gud som ikke lar seg begrense av hverken tid, rom eller sted.)

 

– Bønnestedet er mitt dypeste ”meg”, jeg kan gå inn i dette stedet, jeg kan la musikken skape et hellig rom i meg.

Liturgisk musikk gir sjelen vinger.

Gjennom liturgien og den liturgiske musikk føres vi inn i mysteriene, vi føres ut av verden og det daglige og trekkes inn i det hellige rom, sjelens rom.

Musikken som anvendes i liturgien både bør og skal være slik – den skal danne et hellig rom både inne i oss og omkring oss.

Ave Regina coelorum

Kirkens musikk har gjennom den største delen av den Katolske Kirkes historie vært ensbetydende med gregoriansk musikk. Det var denne musikken som dannet det hellige rom i Guds folk, det var denne musikken som utdannet og formet dem.

Hva er det da med denne musikken, hva er det som gjør at den i så stor grad spiller på våre dypeste, åndelige strenger?

Utallige avhandlinger har vært skrevet, lærde har studert og gransket og alle har de undret seg; hvorfra kommer dette underlige, dette mystiske, dette nesten overjordiske?

Jeg kan, i likhet med de fleste som har prøvd, ikke svare på hva som utgjør magien, bare konstatere at en guddommelig magi karakteriserer musikken.

Kanskje det er fordi denne musikken er så naturlig og nødvendig som pusten, den bare er  – den overdøver ikke, den tar verken ordets eller ritens plass.

Ave Regina coelorum

  • nsket om å prise og lovsynge sin Skaper ligger nedlagt i menneskets sjel, og vår eneste måte å besvare og gjengjelde Guds underverker på, er å lovsynge Skaperen med de midler vi som mennesker har til rådighet; ikke bare musikken, alle kunstarter bidrar med å skape en vakker ramme omkring liturgien.. Når vi ærer og lovpriser Gud, skal – eller bør – vi gjøre dette med hele oss; Kropp og Sjel.

Kanskje er det dette som er særpreget, – den gregorianske sangen er holistisk, den omfavner og omslutter hele oss.

Fra synagoge til kirkerom.

 

Intet kan oppstå av intet, ikke noe kan eksistere og vokse uten røtter.

Våre røtter, vårt liturgiske arvegods er arven fra synagogen, vår kristne liturgi er en jødekristen arv, også musikalsk.

Det er ikke før i år 311, med keiser Konstantins omvendelse, at de første messianske jøder virkelig får sin egen identitet som kristne, frem til denne tid har de bare vært betraktet som utbrytere fra synagogen. Litt etter litt finner en kristen liturgisk feiring sine rammer, basert på jødisk tradisjon. Den kristne liturgiske feiring bygger på det kjente, den eksisterende tradisjon, den daler ikke ned fra himmelen fiks ferdig som et slags Dannebrog.

De første kristne kom i stor grad fra det jødiske miljøet, de kjente ritualene fra synagogen og etablerte sin messiansk-jødiske liturgi med synagogegudstjenesten som basis.

Den dag i dag kan vi gjenkjenne elementer fra synagogegudstjenesten i vår kristne liturgi.

Gradvis vokser den kristne liturgien frem, og den særegne kristne liturgiske sang med den.

Vi vet ikke alt for mye om tiden før 500-tallet, men i februar 590, blir Gregor 1 valgt til pave og

med ham igangsettes et nærmest gigantisk liturgisk prosjekt; liturgien ordnes og samordnes og messens kanon fastlegges.

Pave Gregor regnes den dag i dag som en av Kirkens største liturger gjennom tidene.

Han reformerer schola cantorum[1] i Roma, innkaller sangere/kantorer fra hele Europa til Roma for opplæring og videre undervisning.

Denne betydelige innsats for liturgien og liturgisk musikk fører til at den gregorianske sangen får navn etter ham, selv om det er både tvilsomt og ubekreftet at det var han som i egentlig forstand innførte denne musikken.

Middelalder; klimaks og dekadanse?

 

Middelalderens liturgiske musikk forbindes så godt som utelukkende med den gregorianske, selv om det hele tiden har eksistert parallelle tradisjoner, som for eksempel de orientalske.

I middelalderen blomstrer liturgien på alle måter, knapt er komponistens blekk tørt før musikken gjenlyder i katedraler, kirker og klostre.

Ave Regina coelorum

De vakreste melodier komponeres, – liturgier så vakre at de kunne få englene til å gråte og kirkens steiner til å synge med, klinger over hele Europa, den gregorianske musikken når i høymiddelalderen et klimaks.

Det som blomstrer visner også, det er naturens orden, så også med den liturgiske musikken.

Etter en eventyrlig og fantastisk periode kommer dekadansen; musikken blir kunstlet, i noen tilfeller maniert og overlesset. Vi nærmer oss det store kirkelige oppgjøret som kommer med Renessansen, reformasjonen og innenfor den katolske kirke Tridentinerkonsilet.

En stor ryddesjau blir satt i verk; De liturgiske skattkamre og skap åpnes; liturgien og liturgisk musikk ristes ren for unødvendigheter og støvlaget som kanskje har lagt seg i århundrenes løp børstes nennsomt bort. Liturgiske skjemaer samordnes, kirken, og med den liturgien går inn i en ny periode.

Den gregorianske musikk beholder posisjonen som Kirkens musikk, det samme gjør latin som kirkespråk.

Tross den kjensgjerning at den gregorianske musikken har forrangen i liturgien, er gregorianikken likevel ikke på denne tiden på noen måte folkets sang eller for den del folkeeie, slik den heldigvis fungerer i dag.

På 1800-tallet arbeider mange med å restaurere den gregorianske sangen, basert på tidlige skrifter. I 1901 gir Vatikanet benediktinerklosteret Solemnes oppdraget i å publisere liturgiske bøker. Dom Gueranger[2] s arbeid i tiår før dette er helt avgjørende for arbeidet som blir gjort. Disse bøkene danner basis for både datidens og all fremtidig fremføring, tolkning og forskning.

I lang tid hadde musikk fra både den barokke og den klassiske periode dominert de liturgiske feiringer. Med sitt Motu Proprio ”Tra le sollecitudini”[3] ønsker Pius X å igjen fremme den gregorianske sangen og Solemnes arbeider videre på sitt og Kirkens viktige prosjekt.

Den store liturgiske revolusjonen, Annet Vatikankonsil

 

«Vox populi, vox Dei» ”Folkets røst – Guds røst” – slik kunne man beskrive Romerkirkens holdning til endringer i Kirkens utvikling.

Formodentlig er det kanskje ikke slik det ser ut for en utenforstående – iakttar man dette utenfra kan man lett bli forblindet av Kirkens strenge strukturer og hierarki.

Da Pave Johannes XXIII blir valgt, innkaller han til et Konsil, Annet Vatikankonsil (Første Vatikankonsil begynner i 1869, men blir avbrutt grunnet krig i 1870)

Noe av det første konsilfedrene tar tak i, er nettopp liturgien; ”Ad Fontes” [4]– er mottoet, tilbake til kildene.

Konsildekretet om kirkens musikk – Sancrosanctum Concilium gir retningslinjer og presiserer liturgiens rolle, jeg gjengir her noen av de vesentligste punktene:

  1. 112. Den universelle Kirkes musikalske tradisjon har skapt en uvurderlig skatt. Når ingen annen kunstnerisk uttrykksform har frembragt noe som kan sidestilles med den, skyldes dette først og fremst at kirkesangen, som jo er knyttet til ordene, utgjør en nødvendig eller integrerende del av den høytidelige liturgi.

Og det er sant at den religiøse sang lovprises såvel av den Hellige Skrift som av kirkefedrene og de romerske biskoper. Disse siste har nå også, siden Pius X’s tid, tydeligere forklart hva kirkemusikkens oppgave i gudstjenesten er.

Det vil si at kirkemusikken blir desto helligere, jo nærmere den er knyttet til den liturgiske handling, ved å gi bønnen et skjønnere uttrykk, ved å fremme enstemmigheten, eller ved å understreke høytiden ved de hellige handlinger. Men Kirken bifaller alle sanne former for kunst, dersom de bare eier de nødvendige egenskaper, og gir dem innpass i gudsdyrkelsen.

Dette hellige Kirkemøte vil da bevare de normer og forskrifter som finnes i den kirkelige tradisjon og disiplin. Ut fra disse, og med tanke på kirkemusikkens formål, som jo er at Gud må bli forherliget og de troende helliget, bestemmer da Konsilet som følger.

 

  1. 116. Kirken anerkjenner den gregorianske sang som den romerske liturgis egen: Den skal derfor normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger.

Andre former for kirkemusikk, spesielt den polyfoniske, skal på ingen måte utelukkes fra gudstjenesten, når de bare svarer til den liturgiske handlings ånd.

 

  1. 118. Den religiøse folkesang skal fremmes på en forstandig måte slik at de troende kan synge med både i andakter og i selve de liturgiske handlinger, i samsvar med rubrikkenes regler og forskrifter.

Komponister verden over bretter opp ermene og tar pennen fatt, her skal det komponeres, nå skal det nyskapning til. Musikk av større eller mindre kunstnerisk kvalitet blir skapt, store og små kirkekor, profesjonelle og amatørsangere øver inn og fremfører den nye musikken.

Igjen blomstrer liturgien, igjen er knapt komponistenes blekk tørt før musikken lyder i katedraler, kirker og klostre. Stilartene florerer, det synges så vel unisont som polyfont, det synges både med og uten instrumentledsagelse, og det synges på alle tungemål.

Liturgien blir mer og mer folkeeie, Konsilets tanker om legfolkets deltagelse i liturgien realiseres i den nykomponerte musikken.

Noen komponister markerer seg tidlig i denne perioden, listen over svært betydelige komponister er lang, men jeg vil velge å trekke frem en av dem, uten forkleinelse for alle de andre; den franske dominikaneren André Gouzes[5]

En lykkens pamfylius – André Gouzes:

Det var en gang en liten gutt, født i krigens dager i ett av de fattigste områder i Sør-Frankrike. En liten, musikalsk og kreativ gutt, som ofte kunne volde sine foreldre bekymring med sin fantasi og sine skaperevner.

Omgitt av musikk både hjemme og i kirken, vokste han opp innhyllet i den gregorianske kirkesang, og som han selv sier; ”En høylydt og mandig kirkesang”, et klangbilde som sannsynligvis befant seg langt fra dagens polerte Cd-utgivelser av gregoriansk musikk.

Denne gutten skulle vokse opp og allerede som liten skape mye liv omkring seg, og den levende fantasien og lekne kreativiteten blir etter hvert satt i system, omskapt til musikalsk kreativitet – nedfelt i noteskrift.

Historien om André Gouzes er historien om en pasjon, en glødende lidenskap, men i like stor grad historien om tro, tillit, håp og ikke minst dyp og ekte kjærlighet til liturgien.

 

Liturgien skal og må alltid ha et sterkt element av skjønnhet i seg – og hva er så denne skjønnheten? André Gouzes definerer det;

«Skjønnheten er det ekkoet som blir igjen i oss når flammen har gått forbi» -. At han selv er grepet av denne flammen kan ingen som har feiret hans liturgi tvile på; gjennom musikken føres ilden videre og tenner en ny lue hos den som synger – den som ber, den som feirer den hellige liturgi.

Noen tanker om tradisjon og fornyelse

”Enhver utvikling er alltid en reaksjon på det bestående”, lærte komponisten Egil Hovland meg da jeg var 16 år – jeg hadde, mer eller mindre bevisst, grepet min første, filosofiske tanke.

Frankrike var et av de europeiske landene som opplevde de største endringene når det gjelder messefeiringen etter Annet Vatikankonsil, noe som på sikt fikk til dels dramatiske og uheldige konsekvenser.

Hva var det som skjedde?

Messen gikk i mange menigheter fra en verdig messefeiring til den reneste happening, mange mennesker så på dette som en stor fremgang, mens andre ikke kjente seg igjen. I kjølvannet av dette ble Integrismen (katolsk fundamentalisme) født. Kirkesplittelsen var – og er – et faktum, Integristene er fremdeles i utakt med oss selv om Pave Benedikt i mange år forsøkte å komme i dialog med denne gruppen.

Da Mozart, det lille vidunderbarnet, spilte for folk, spurte han alltid publikum etterpå; Er dere lykkelige nå?

For egen del kan jeg si at jeg deler de liturgiske opplevelsene jeg har i to grupper, – de jeg går lykkelig fra og de jeg ikke går lykkelig fra.

Er det svaiende kapper og vakkert fremført gregoriansk sang som avgjør lykkenivået? For egen del kan jeg fastslå med sikkerhet at det er ikke det. Det som er tungen på vektskålen, så å si, er hvorvidt dette er ekte eller kunstlet. En verdig dialogmesse uten sang og i enkle messeklær kan gjøre meg minst like lykkelig som en fantastisk messe med den vakreste sang og de flotteste messeklær.

”Ubi caritas et amor, Deus ibi est”.[6]

Jeg skal vokte meg vel for å minne om de stakkars forhatte fariseerne, de som pranget med svaiende kapper og vaiende fjær.

Klarer liturgien å føre oss inn i en større virkelighet? Kan vi gjennom liturgien skue bare et aldri så bittelite glimt av himmelen, om så bare i et sekund?

Mye forlangt, kanskje – jo, det er det nok, det, men det er gjørlig. ”Den guddommelige liturgi”, sier de ortodokse, og det fullstendig uten blygsel.

Jeg vil kjenne Gud på kroppen gjennom liturgien, jeg vil føle, smake og kjenne troen, jeg vil ha hjelp til å nærme meg Mysteriet, jeg vil at min sjel skal få vinger.

Føres vi ut av verden og det daglige og inn i det hellige rom, sjelens rom?

Det som er tilgjort og kunstlet, vil til syvende og sist alltid bli avslørt; ”Se, han har jo ingen klær på seg”

 

[1] Pavelig sangskole for kantorer i Roma, eksisterte gjennom hele middelalderen og besto på det jevne av 20-30 menn/gutter.

[2] Benediktinermunk, Solemnes (1805-1875)

[3] “Om fornyelse av den liturgiske musikk”, 22 November, 1903

[4] Ad fontes var opprinnelig humanistenes slagord fra Renessansen.

[5] André Gouzes, født i Aveyron, Frankrike i 1943, inntrådte i Dominikanerordenen i 1963, leder i dag et liturgisk senter, Sylvanès, på sine hjemtrakter.

[6] ”Hvor det er kjærlighet og barmhjertighet, der er Gud”

Reklamer

One thought on “Sjelens sang, Kirkens Liturgi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s