Den brysomme helligheten

Midt i ferie og sommervarme, midt blant grillpølser og is feirer Kirken noen av de største festdagene. Sommertiden innledes, kunne man si, med St Hans, festen for den hellige Johannes.

Noen dager etter kommer festen for Peter og Paulus, 29 juni.

Peter og Paulus passer kanskje ikke inn, noen av dem, i glansbildet av en helgen, den ene hadde vært forfølger av Kristus, den andre fornektet ham.

Bedre blir det ikke utover sommeren, 22 juli feirer Kirken Maria Magdalena, Apostlenes Apostel. Maria Magdalena var kvinnen som fulgte Jesus, som vasket føttene hans med sine tårer.

Hun hadde levd et turbulent liv, men troen førte henne videre, helt inn i helgenskaren uavhengig av et levd liv som kanskje kunne kristiseres.

Noen dager etter feirer vi Hellig Olav, og hvert år høres det kritiske røster som betviler hans hellighet.

Så er det kanskje verd å se på hva hellighet er?

Hellighet er ikke en sukret snillhet og milde ord. Hellighet er å følge Kristus, å tørre å si i fra.

Vi, et hvilket som helst enkeltmenneske kan utføre noe, og at det nytter; det er alltid en fattig stakkar som mangler det mest essensielle og basale for å få en smule verdighet. Våre små gjerninger kan Gud omgjøre til store under.

Noen helgener blir helligkåret, andre er det bare Gud som kjenner navnet på; de er like hellige uansett. En av disse «ukjente» er menneskerettsforkjemperen Dorothy Day – det er åpnet saligkåringsprossess for henne.

Hun er for meg et godt eksempel på hva hellighet er, og hvordan den skal forstås.

Religion er ikke en akademisk eller abstrakt øvelse i etikk, ei heller et ulastelig moralsk nivå. Religion og utøvelsen av denne er kjærlighet til medmennesket, våre medvandrere på jorden.

Ubi caritas et amor, Deus ibi est Hvor kjærlighet og miskunn finnes, der er Gud

Dorothy Day´s liv er motsetningsfullt og fengslende, kontroversielt, motstrøms og langt forut sin tid. Hun er en person som forstyrrer, uleiliger og besværer både sitt samfunn, sin kirke og oss. Hun har en intuitiv tilnærming til evangeliene og budet om nestekjærlighet. I likhet med store helgener som Frans av Assisi og Charles de Foucault, og ikke minst vår egen tids Moder Theresa har hun mystikerens blikk på og nærhet til de fattige og utstøtte. Dorothy Day bærer en helgens trekk; hun utfordrer, ergrer og maner til handling.

«Those who cannot see the face of Christ in the poor are atheists indeed.»

Pave Johannes Paul II åpnet for hennes saligkåringsprosess i Mars 2000.

While I am certain that Dorothy Day would want whatever money it takes to canonize her directed toward the poor, I can’t wait for the holy cards. The psychedelic-colored, 3D kind with the eyes that follow you across the room. Or the humidity-sensitive Catholic Worker house that turns from blue to pink as the weather changes. Believe me, sainthood can kick up some serious kitsch.[1]

[1] Don’t Call Me a Saint! Rose Marie Berger Sojourners Magazine, July-August 2000

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s