Noen tanker om messen

MESSEN

Konservatisme versus radikalisme, eller var det omvendt?

 

”Enhver utvikling er alltid en reaksjon på det bestående”, lærte komponisten Egil Hovland meg da jeg var 16 år – jeg hadde, mer eller mindre bevisst, grepet min første, filosofiske tanke.

 

Jeg har gjennom mitt klosterliv tilbrakt en del tid i utlandet, nærmere bestemt Frankrike – det siste oppholdet var på to år. I denne tiden har jeg sittet og betraktet vår kjære, lille katolske kirke med avstandsbriller – og avstand er ofte et sunt perspektiv.

 

I løpet av mitt klosterliv har jeg arbeidet med liturgi mer eller mindre på heltid, dette er og har alltid vært både lærerikt og givende. En av mine beste læremestre var nå avdøde fr Per Bjørn Halvorsen, og jeg pleide alltid å si til meg selv; ”.. det han ikke vet, er det sannsynligvis ikke nødvendig å lære ” fr Per Bjørn var en klok, from og reflektert mann, han tok ikke lett på noen av sine oppgaver og han grunnet alltid lenge på vanskelige spørsmål.

 

Den stadig økende interesse, og svermeri – vil jeg nesten si – for Tridentinermessen bekymrer meg.  Som liturg og kunstner er jeg opptatt av skjønnhet, det er umåtelig viktig at messen feires vakkert og verdig, og jeg bør vel også legge til at jeg er  meget glad i latin som liturgisk språk, for ikke å glemme den gregorianske arv.

 

Men, så bør jeg vel stikke hånden inn i vepsebolet med det samme; Jeg skjønner ikke poenget med Tridentinermessen, og jeg ser heller ikke det store pastorale behovet for den.

Ah, så var det sagt – la oss så komme videre i problematikken;

Da Benedikt XVI åpnet opp for og gjorde det enklere å få feiret denne messen, så jeg i første omgang på dette med stor glede. Da hans Motu Proprio kom i juli 2007 , befant jeg meg i Toulouse, og opp på de gamle middelalderske murveggene kom plakatene nesten med det samme; Merci, Benoît, pour la Liberté (Takk for friheten, Benedikt)

 

Frankrike var et av de europeiske landene som opplevde de største endringene når det gjelder messefeiringen etter Annet Vatikankonsil, noe som på sikt fikk til dels dramatiske og uheldige konsekvenser.

Hva var det som skjedde;

Messen gikk i mange menigheter fra en verdig messefeiring til den reneste happening, mange mennesker så på dette som en stor fremgang, mens andre ikke kjente seg igjen. I kjølvannet av dette ble Integrismen (katolsk fundamentalisme) født. Kirkesplittelsen var – og er- et faktum, Integristene er fremdeles i utakt med oss selv om man forsøker på en dialog i øyeblikket.

 

”Vi feirer den rette og opprinnelige Messen”, hevder de, og det samme kan man nå høre i våre egne rekker. Nei, tenk – de gjør ikke det, det er rett og slett historieløst å hevde dette. De feirer en messe som er født i Motreformasjonens tegn, og som høyst sannsynlig har mindre å gjøre med tidlige messeritualer enn vår egen Annet -Vatikanmesse; gjerne kalt Paul VI-messen, eller 1969-messen.  Kloke fr Per Bjørn pleide ofte å si om liturgien at ”det eneste som aldri forandrer seg i liturgien, at den alltid  forandrer seg!” 

Det vi kan si med sikkerhet at noen Tridentinsk messe er aldri blitt feiret i noen av våre middelalderkirker, før nå i våre dager.

 

Hva er ”den egentlige”, eller ”rette” messen sitter jeg og lurer på mens jeg skriver; er en messe som inneholder trinbønn og avsluttende Johannesprolog mer ”riktig” en vår utmerkede Messe fra 1969? Om noen kunne opplyse meg i dette, tas det imot med takk og åpenhet.

Da Mozart, det lille vidunderbarnet, spilte for folk, spurte han alltid publikum etterpå; Er dere lykkelige nå? 

For egen del kan jeg si at jeg deler de liturgiske opplevelsene jeg har i to grupper, – de jeg går lykkelig fra og de jeg ikke går lykkelig fra.

Er det svaiende kapper og lekker gregoriansk sang som avgjør lykkenivået? For egen del kan jeg fastslå med sikkerhet at det er ikke det. Det som er tungen på vektskålen, så å si, er hvorvidt dette er ekte  eller kunstlet. En verdig dialogmesse uten sang og i enkle messeklær kan gjøre meg minst like lykkelig som en fantastisk messe med den vakreste sang og de flotteste messeklær. ”Ubi caritas et amor, Deus ibi est”.

Jeg skal vokte meg vel for å minne om de stakkars forhatte fariseerne, de som pranget med svaiende kapper og vaiende fjær.

 

Klarer presten, og hans medhjelpere, ministranter så vel som kantorer,  gjennom liturgien å føre oss inn i en større virkelighet? Klarer han å vise bare et aldri så bittelite glimt av himmelen, om så bare i et sekund?

Mye forlangt, – jo, det er mulig, det, men det er gjørlig. Den guddommelige liturgi, sier de ortodokse, og det fullstendig uten blygsel.

Det guddommelige ligger slett ikke i mengden stoffer som er i sving, ei heller om sangen er på topp nivå, det ligger i nærheten og de feirendes Presens – tilstedeværelse.

 

Vi må vokte oss vel for å iføre oss en liturgisk stil og klesdrakt som mer enn noe annet kan fremstå som keiserens nye klær, eventyret som jeg håper dere alle kjenner; Keiseren som var så forfengelig at ingenting var vakkert nok. Enden på visen er at han blir iført helt imaginære klær og i sin forfengelighet klarer han ikke å se ut over sin egen person, han innser ikke at han er naken.

Lesser vi på med ytre elementer og bevegelser som ikke er begrunnet, risikerer vi at vi ingenting annet tilføyer enn mengder med stoff og at liturgien blir naken og tom. Hvorfor kneler vi – hvorfor står eller sitter vi? Kneler vi fordi vi tror vi skal, eller gjør vi dette som et ekte uttrykk for noe i vårt indre? Blir vi mer katolske eller fromme jo flere bevegelser vi klarer å utføre i løpet av en messe?

 

Forstå meg rett, jeg ønsker ikke hverdagslige messer med en prest iført vadmelsstoffer og beksømstøvler, jeg vil ha ekte og sunne messer;  Jeg vil kjenne Gud på kroppen, jeg vil føle, smake og kjenne troen, jeg vil ha hjelp til å nærme meg Mysteriet.

Vadmel eller blonder, det kommer ut på ett, det, om bare uttrykket er ekte.

 

Det som er tilgjort og kunstlet, vil til syvende og sist alltid bli avslørt; ”Se, han har jo ingen klær på seg”

 

Reklamer

6 thoughts on “Noen tanker om messen

  1. Takk for innlegget. Jeg er ikke helt enig med deg, men tror det er viktig at denne uenigheten blir diskutert åpent. I Frankrike synes jeg dette ordskiftet har kommet betydelig lengre. Man kan la sine egne meninger om saken styres av en karikert beskrivelse av de mest ekstreme ytterpunktene i debatten eller man kan følge sporet bl.a biskoper som Dominique Rey ( Toulon), Aillet ( Bayonne) Brouwet ( Lourdes) har lagt, eller høre hva filosofer som Fabrice Hadjadj eller Renè Girard, har å si om saken.

    Og i den forbindelse har jeg et spørsmål: Du hevder at den «tridentinske» messen aldri har vært feiret i Norge. Hva mener du egentlig med det? Etter hva jeg har forstått er det ingen fagfolk på liturgi som har hevdet at den messen som ble godkjent i etterkant av tridentinerkonsilet skilte seg noe nevneverdig fra den messen som ble feiret før den tid. Den gamle dominikanske messen som ikke ble berørt av tridentinerkonsilet og som jeg kun har lest aldri sett, skiller seg f eks i liten grad fra den såkalte tridentinske messen.

    • Tusen takk for din balanserte kommentar, jeg ser at jeg nok kunne har vært mer nyansert – det kan man antageligvis alltid! Det er en meget komplisert diskusjon, dette her – og mitt inntrykk er at de to «sidene» aldri vil bli enige om hva som er den såkalte «opprinnelige», eller «egentlige» messen; det er kanskje der hunden ligger begravet.
      For meg ligger messens opprinnelse i synagogegudstjenesten, og det som etterhvert ble Tridentinermessen ligger langt fra de første spede feiringene i de første århundrer – selv i 8 – årh var de ganske så ulike det som kom 700 år senere.
      Middelalderen var fargerik, spennende, men sikkert ganske rotete – det var jo derfor messereformen som kom med Tridentinerkonsilet var nødvendig; men brutal; f.eks i forhold til lokale tradisjoner og ganske mye annet.
      Vi er uenige om dette, men takk likevel.
      fr André Gouzes klarer å uttrykke sitt – og mitt – syn helt perfekt i intervjuet.

  2. «For meg ligger messens opprinnelse i synagogegudstjenesten, og det som etterhvert ble Tridentinermessen ligger langt fra de første spede feiringene i de første århundrer – selv i 8 – årh var de ganske så ulike det som kom 700 år senere.»

    I dette ligger det to premisser som efter min mening er problematiske:
    1) «For MEG…» – Nettopp det subjektiv(istisk)e syn – både på hva messen er og hvordan den skal feires – førte til farlig forvirring efter CVII. Messen har en objektiv dimensjon ikke bare i nadverdsofferet, men også i dens form: den nedarvede liturgi har en egenverdi. (Se f.eks «How Should We Worship?», Dom A. Reid).
    Hvilket fører til:
    2) «Messens opprinnelse i synagogegudstjenesten,» osv. – For ikke å glemme at den tidlige kirke forrettet dåp ved full neddykking, og at nadverdsritualet ved brødsbryting var radikalt anderledes enn idag. Ja, mellom antikken og 1500-årene foregikk det en liturgihistorisk endring. Men Kirken hevder som nevnt at denne har en verdi i seg selv, som Tradisjon. «Ad fontes»-ropene som har gjallet efter CVII blir i dette perspektiv i overkant antikvarianistiske. En klok person definerte antikvarianisme som en som er interessert i historiske fakta, uten å være interessert i historien.

    «For egen del kan jeg si at jeg deler de liturgiske opplevelsene jeg har i to grupper, – de jeg går lykkelig fra og de jeg ikke går lykkelig fra.»
    Jeg håper denne lykken kun betegner en slags estetisk tilfredstillelse, og ikke lykken over messens midtpunkt, frembærelsen og mottagelsen av Kristi offerbrød. Men om det likevel bare er snakk om en estetisk tilfredsstillelse, vet jeg ikke om jeg lar meg begeistre for dette som et parameter for liturgisk «suksess».

  3. Ja, ja – det er jo synd at mine små og helt personlige tanker er problematiske; for MEG er de ikke det. Formuleringen «MEG» er valgt besvisst, nettopp for å vise at dette er et subjektivt syn på det hele, og for meg er det uproblematisk; jeg er ikke mer selvhøytidelig enn som så.
    Uff, ja- sannelig er vi ulike! Veier man mine tanker på en akademisk vekt, er de ikke verd fem sure sild, og det er jeg klar over, det er heller ikke meningen, det er også helt uproblematisk for en arme sanger og kunstner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s