Tidebønner og bønn

”Det er ikke jeg som leser Salmene, det er de som leser meg” – sagt av en bibelleser i Norge da den nye Bibleoversettelsen ble lansert høsten 2011

HVA ER ET LIV I BØNN?

«Herre, løs min tunge så min munn kan forkynne din pris»
«Gud, kom meg til hjelp»

Med disse ord begynner vi alle våre tidebønner, altså de bønner vi ber til ulike tider i dagens løp og som jeg skal komme nærmere inn på etterhvert.
Disse innledningsordene viser oss umiddelbart at poenget med disse bønnene ligger utenfor oss selv
Tidebønnene danner selve basisen i bønnelivet i ethvert klosterliv, og er også det man kaller kirkens offisielle bønn.

Selve ordet liturgi betyr rett og slett «allmennnyttig arbeid eller verk – en tjeneste fra eller for folket»
I kristen tradisjon betegner det at Guds folk tar del i Guds Verk

Vi støter på selve ordet liturgi allerede i NT, der det betyr både gudstjenestefeiring , forkynnelse og virksom kjærlighet. Det dreier seg med andre ord om en tjeneste for Gud såvel som mennesker.

Liturgien er både Kristi verk, men like fullt også Hans Kirkes verk
Gjennon litturgien er det Kirken står frem som synlig tegn på samfunnet mellom Gud og mennesker. På sett og vis kan man si at bla det er gjennom liturgien vi kan vise vårt fellesskap oss kristne imellom, og ikke minst vårt fellesskap med Gud. Liturgien er det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot , samtidig som den er den kilde all dens kraft springer ut fra)

I Kirkens liturgi er det Kristus selv som både viser til og virkeliggjør sitt påskemysterium, og vi kan ta del i dette allerede i vårt hærværende , jordiske liv.
Katekismen betegner Liturgien som en forsmak på den himmelske, hinsidige uavbrutte lovsang

Jeg kan engang huske å ha sett et maleri som uttrykker dette: I et stort dominikanerkloster (St. Maximin) ser vi hele koret av brødre, men over dem ser vi «lag på lag» av alle de hellige som samtidig med brødrene (oss) deltar i den himmelske lovsang; lyden av det hellige.

HELLIG LYD

Hellig lyd, lyden av det hellige budskap, ekkoet av den visjon de hellige har skuet; det kan være lyden av Psalteret

En hellig forsamling, og ekkoet av deres visjon, det er kanskje slett ikke noen
absurd eller meningsløs sammenfatning eller innfallsvinkel.

Det er jo innlysende at et budskap ikke kan være noe budskap før det har en adressat, et publikum; En ”lyd” må han ”ein lyd” før den blir virkelig, reell eller sansbar.
Lyden av det hellige når våre hjerter, og våre hjerter blir, når jordsmonnet der er rede og budd lydens lyd.

Grunnlaget for å motta denne lyden, er vårt kall til det vakre og enkle; i alle elle mennesker ligger det nedlagt et kall til å utrykke våre følelser, enhver etter behov og talent.

Mennesket; Mennesket som Homo sapiens, det tenkende menneske, som Homo ludens, det lekende menneske, men ikke minst Mennesket som Homo cantens, det syngende menneske.

De aller fleste av oss vil ønske å uttrykke oss med sang, og det er derfor ikke noe forunderlig at man i dag mener at flere av Bibelens tekster er blitt sunget, ikke bare Salmenesa bok, Bibelens egentlige sangbok.

Ordet lyd er også på de fleste språk forbundet med ordet lytte og lyde, adlyde, og nå er jeg ved poenget; Kirkens officium; – som kan bety tjeneste ”plikt”- lydighet;
altså:
Tidebønnen, eller ”Kirkens offisielle bønn”, som vi gjerne sier, som har sine røtter langt tilbake, endog til førkristen, gammeltestamentlig tid. Psalteren, denne sangboken i egentlig forstand danner selve basisen i såvel jødisk som kristen bønnetradisjon. Denne tradisjonen er først og fremst, ja kanskje til og med bare en sunget tradisjon, og de enkelte Psalteren er da også merket med forklaringer om hvordan de skal fremføres,
Til korlederen: Med strengespill
Nyere forskning har avdekket at en del av de tegnene son finnes i tidlige hebraiske utgaver, i realiteten er noter (Susanne Haik- Vantoura )- av jødene kalt ”te’amim”.
Uten at jeg her skal gå inn på de tekniske detaljene i dette, vil jeg bare si helt kort at det dreier seg om salmodier; enkle melodiformler som salmene (også andre av bøkene i GT ) synges, eller rettere sagt resiteres på.

Når vi i klostrene synger våre tidebønner flere ganger daglig, er vi med andre ord del, eller et ledd i en svært gammel tradisjonsrekke.
Tidebønnene står i en universell tradisjon, uavhengig av ”verdens gang”.

På sett og vis kunne vi betegne dette ved hjelp av to ”parallelle ”akser: hvor den ene går fra den enkelte til Gud, og den andre er tradisjonsaksen fra fortid til nåtid videre inn i fremtid.
Det er noe besnærende ved tanken; når vi synger vår laudes eller vesper her i Oslo, er vi del av et slags ”perpetuum mobile”; I og med tidsforskjellen vil det alltid være noen som overtar stafettpinnen etter oss, eller omvendt.
Oppsett tidebønner:
*******
Når vi synger våre tidebønner, disse svært gamle tekstene, kan det godt hende at det rører ved våre hjerter; ;”Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt”
Liturgi er aksjon, det er en kjærlighetshandling, sang uten kjærlighet er en tom forestilling, sang i kjærlighet er virksom, ekte bønn.

Vi har lett for å tenke at bønn er bønn, og sang er sang; uten så lett å finne forbindelsen mellom de to. Selvsagt ser vi viktigheten av en tekst, men at sangen i seg selv blir en inkorporert del av bønnen er nok litt fremmed for de fleste av oss. De som lærer tidebønnene å kjenne, erfarer etterhvert at de har sin helt egen plass i den enkeltes bønneliv, som en edelsten må de pusses, slipes og behandles før deres ekthet vises.

I den lutherske tradisjon, i alle fall i Norge, har tidebønnene temmelig liten eller så godt som ingen plass, tradisjonelt sett, men i de siste årene har vi sett at interessen har bygget seg opp også i disse miljøene. Jeg kan fortelle at vi hos oss på Katarinahjemmet for ikke lenge siden fikk dette spørsmålet fra en kristen pike som bor og jobber hos oss, etter at hun hadde vært flere ganger tilstede under Vesper: Men når ber dere sammen da? For henne var det helt ubegripelig at det å synge Davidssalmer sammen kunne ha noe som helst med bønn å gjøre.

******

Katekismen betegner den Hellige Ånd som “Gudsfolkets pedagog i liturgien”, han forbereder oss på møtet med Kristus gjennom de liturgiske handlinger.
Jeg bruket innledningsvis ordet liturgi, og det er på sin plass å spørre; Er all bønn liturgi?

Svaret på dette er faktisk et helt klart nei; liturgien er fellesskapets bønn, en liturgisk handling som ikke kan , og ikke heller skal ha noen privat karakter, men feires av Kirken, av hele Guds hellige folk. Gjennom dette bønnefellesskapet ser vi tydeliggjort «det allmenne prestedømme».
En liturgisk handling har et helt bestemt mønster, fastlagt av Kirken
For de fleste “normal praktiserende katolikker” er det nok messen og dens liturgi som ligger oss nærmest, som vi er mest fortrolig med. Tidebønnene virker kanskje litt fjernere for folk flest, selv katolikker. På sett og vis kan men få inntrykk av at messen har sin selvfølgelige plass, men tidebønnene kun er for ordensfolk og “spesielt interesserteî” Felles for begge disse to forskjellige liturgiske handlinger er at de er;

Objektive:
Bygget opp etter et fastlagt, bestemt mønster:
Alle sakramentale handlinger hører også selvsagt inn under liturgiske handlinger, selv om de feires forholdsvis enkelt .Derimot er ikke en felles bønnesamling, med sang og bønn nødvendigvis en liturgi

Andakter:
I katolsk setting er andakt noe annet enn i protestanstiske:

De forskjellige andaktsformer vi har , som Korsveisandakten, eller en Rosenkrans kan heller ikke betegnes som liturgi, men som andakter.

Det er med andre ord temmelig klare linjer for hva man kan kalle f.eks et Vesper. En felles kveldsbønn er ikke nødvendigvis et vesper, men må inneholde helt bestemte elementer for å være et nettopp et vesper
Når vi har fått et aldri så lite grunn la å stå på, er det lettere å for oss å bevege oss inn i de liturgiske handlingene vi kjenner, for å få tak i hvordan vi kan be i disse liturgiske handlinger.
Jeg håper det er unødvendig å si at jeg ikke er i stand til å gi dere noen oppskrift på dette, jeg kan bare forsøke å gi videre litt av min egen erfaring,- som sikkert ikke er noe bedre enn andres.

STILLHET:

Et viktig element i all bønn, er å ta tid og gi rom til stillheten, fordøye ordene og musikken; (som er til for å understøtte teksten.)
Vi må også alle lære å be, i liturgien like mye som det å lære å be selv. Personlig har jeg erfart at det er viktig å ta seg tid til å îkomme inn i liturgisk bønn.
For å virkelig kunne be, må man virkelig ville det!
Tilstedeværelsen i bønnen er avgjørende!

I dag skal jeg imidlertid konsentrere meg mest om tradisjonen i nettopp den vestlig/latinske tradisjon, som jeg kan mest om.
Liturgien, og dermed bruken av Psalteren bygger på den jødiske synagogesang, og dette la grunnlaget for Kirkens liturgi. Dette vil jeg komme nærmere inn på etterhvert.
Det ligger meg på hjertet gi dere et aldri så lite glimt inn i Kirkens rike og fantastiske liturgiske arv når det gjelder Psalteren.

Ørkenfedre og siden det noe mer organiserte Klostervesen dannet etterhvert selve grunnpillarene ikke bare i kirkelivet, men i selve det Euroeiske kulturliv.
Mulighetene til utdanning utenfor klostrene var få eller ingen. Klosterskolene rekrutterte ikke bare nye kandidater til egne rekker, men også lærere og til en viss grad frie kunstnere.
Den oppfatning vi i dag har av kunst og dens avgrensing, er av ny dato – må vi huske. Frem til opplysningstiden, ja, ofte så langt som frem til romantikken levde kunst og musikk i et harmonisk, nærmest symbiotisk forhold.
Med reformasjonen og senere Nordens strenge pietisme ble forholdene annerledes; vi kan ta som eksempel den reformatoriske «ikonoklasmen», og mere til…
Klostervesenet falt, av grunner som burde være kjent for de fleste, mer eller mindre sammen i den nordlige del av Europa – med dette mistet vi også den naturlige kontinuiteten. Det er nemlig ikke slik at den katolske kirkens liturgi bare endrer seg ved de diverse konsiler; Min medbror p Per Bjørn Halvorsen sier; «Det eneste konstante med den katolske kirkes liturgi er at den alltid forandrer seg »
– har er forøvrig er den som oversetter tekstene i vår nye tidebønnutgivelse – dette arbeidet skal jeg komme tilbake til helt til slutt –

La oss så starte med begynnelsen og se nærmere på det som er bærebjelkene i et hvert klosters liturgiske liv, nemlig:

TIDEBØNNENE
Tidebønnen, eller ”Kirkens offisielle bønn”, som vi gjerne sier, som har sine røtter langt tilbake, til synagogen, som jeg nettopp nevnte, til førkristen, gammeltestamentlig tid.
Psalteren, denne sangboken i egentlig forstand danner selve basisen i såvel jødisk som kristen bønnetradisjon. Denne tradisjonen er først og fremst, ja kanskje til og med bare en sunget tradisjon, og de enkelte Psalteren er da også merket med enkelte forklaringer om hvordan de skal fremføres, som f.eks:
Til korlederen: Med strengespill
Nyere forskning, har avdekket at en del av de tegnene som finnes i tidlige hebraiske utgaver, i realiteten er noter (Susanne Haik- Vantoura )- dette er de tegnene som ikke er vokaliseringen.
Uten at jeg her skal gå inn på de tekniske detaljene i dette, vil jeg bare si helt kort at det dreier seg om salmodier; enkle melodiformler som salmene (også andre av bøkene i GT ) synges, eller rettere sagt resiteres på.
Haik-Vantouras forskning er svært omstridt, og oppfatningene av hennes standpunkter spenner fra «det rene vås» til «sannsynlig»

Man regner som sikkert at Jesus sang når han forkynte, sannsynligvis rett og slett fordi stemmen da får bedre bæreevne.

Når vi i klostrene synger våre tidebønner flere ganger daglig, er vi med andre ord del, eller et ledd i en svært gammel tradisjonsrekke.
Tidebønnene står i en universell tradisjon, uavhengig av ”verdens gang”.

På sett og vis kunne vi betegne dette ved hjelp av to ”parallelle ”akser: hvor den ene går fra den enkelte til Gud, og den andre er tradisjonsaksen fra fortid til nåtid videre inn i fremtid.
Det er absolutt noe besnærende ved tanken; når vi synger vår laudes eller en annen tidebønn, er vi del av et slags ”perpetuum mobile”; I og med tidsforskjellen vil det alltid være noen som overtar stafettpinnen etter oss, eller omvendt.
Når vi synger våre tidebønner, – disse svært gamle tekstene, kan det svært godt hende at dette rører ved våre hjerter; ;”Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt” Den Hellige Ånd er like virksom i våre tidebønner som på et livlig møte i Pinsebevegelsen, skulle jeg mene!
Liturgi er aksjon, det er en kjærlighetshandling, sang uten kjærlighet er en tom forestilling, sang i kjærlighet er virksom, ekte bønn.
Augustin klarte å spissformulere dette:
Hvis du vil vite hva vi tro, kom og hør hva vi synger!
Den som synger, ber to ganger!
Fortrøstningsfulltt for en arme kantor!

Vi har lett for å tenke at bønn er bønn, og sang er sang; uten så lett å finne forbindelsen mellom de to. Selvsagt ser vi viktigheten av en tekst, men at sangen i seg selv blir en inkorporert del av bønnen er nok litt fremmed for de fleste av oss. De som lærer tidebønnene å kjenne, erfarer etterhvert at de har sin helt egen plass i den enkeltes bønneliv, som en edelsten må de pusses, slipes og behandles før deres ekthet vises. Jeg brukte selv ganske lang tid på å finne selve «bønnekjernen» i tidebønnene.
Skjemaet vi bruker er satt opp fra sentralt hold, vi trenger altså ikke «finne på» noe. Dette virker kanskje fremmed for mange av dere, hvpor blir så aktualiteten av?
Underlig er det da å se hvor godt dagens liturgi stemmer med det vi vil si – den Hellige Ånd virker på så mange vis. Et annet faktum er gjentagelsens glede; Noen av salmene hører til i spesifikke situasjoner; fester f.eks…..

– Herre, løs min tunge
– Så min munn kan forkynne din pris

Med disse ordene starter vi dagens første tidebønn, som hos oss er Laudes- Lovsangsbønn

Ved hver av dagens tidebønner synger vi; Gud, kom meg til hjelp…
Hva er så dette, disse tidebønnene, og hvorfor et så merkelig og mystisk navn?
“Tidebønner” betyr rett og slett bønner bedt på et bestemt tidspunkt, – ut fra den gamle måte å beregne dagens tider på, vi finner forresten noe av den mate igjen I sjømannsverdenen – selv om de snakker om «glass»;
Et av disse ordene –som skriver seg fra middelalderen er til og med gått inn i vårt språk- selv om det er på nynorsk: nemlig Non- Nonstid, og hva betyr det; Latin: nona hora; niende time, m.a.o kl 15.00. De andre tidene var, Prim (første) Ters (tredje) Sekst (sjette) og altså Non.

Utover dette har vi Laudes, lovssangsbønnen om morgenen og Vesper – som rett og slett betyr Kveld. Dagen avsluttes med Kompletorium – det som kompletterer, som med andre ord avslutter dagen,
I tilegg til dette kommer Lesningsofficiet som har en noe særegen plass- som dere hører av navnet, dreier det seg her om mer «lesninger» enn i de andre tidebønnene. Det som leses er lesninger fra Gamle Testamente og Kirkefaderlesninger…….

De siste 40 år er disse bønnene for det meste sunget eller lest på morsmålet, unntaksvis på latin.
De færreste klostre har i dag alle disse bønnetidene, noen har bare to, noen har kanskje så mange som 7, og vi her på Katarinahjemmet har tre eller fire. Laudes, Non og Vesper + Leningsgudstjeneste og/eller Kompletorium.

I tillegg til dette har vi messe; nattverdsgudstjenesten, men det er en annen historie
La oss så undersøke nærmere hav disse tidebønnene er. Jeg er utdannet innen OPERA- og der brukte vi (fra Stanislavskij-«skolen») fire ord for å komme “ned ” i materien, “ned ” i en personlighetstype,- de fire h-ene;

HVEM, HVA, HVOR OG HVORFOR- kanskje kan denne analyseformen brukes til å komme til bunns I hva tidebønner er.
√ – HVEM-
Vi sier gjerne at tidebønnene er «Kirkens offisielle bønn», som dere har hørt meg si gjentagne ganger – og noe som er lagt opp sentralt. Alle ordensfolk og prester har dette som en del av sine «plikter» – en del av jobben om dere vil. Noen synger eller leser 2 stk, noen så mange som 7. Felles for oss alle er at vi dermed settes inn i en universell ramme, vi vet at vi hører med i den store, verdensomspennende kirken. Mange legfolk – «alminnelige folk», som vi sier har også stor glede av disse tidebønnene, men de har dem ikke som forpliktelse slik som oss.

√ – HVA –
Psalteren er basisen omkring tidebønnene. Hver tidebønn har sitt skjema; – etter om det er en «stor» eller «liten» tid; laudes og vesper er «store tider», Non Sekst etc små….., dette har noe med antall salmer å gjøre, bl.a.
Som jeg nevnte – igjen må jeg si gjetagne ganger! er dette lagt opp fra sentralt hold, noe som sikrer oss at dette blir objektivt, og ikke bundet av vårt eget forgodtbefinnende.

– 1-3 Salmer
– Lesning
– Responsorium (Evnt vers og svar)
– Laudes/ Vesper; Benedictus & Magnificat
– Forbønner etc..
Rammen om dette er stillheten, som er like viktig som det som høres.

√ – HVOR –
Når jeg viser folk rundt i vårt kloster , pleier jeg å si at kapellet og kjøkkenet er klostrenes viktigste rom; Begge steder mottar man en form for «føde», – I kapellet da selvsgat den åndelige.
Tidebønnene kan jo selvsagt bes overalt, men kapellet er selve arnestedet, så og si! Kapellet gir oss den beste ramme, med sin stillhet og skjønnhet. Kapellet er det ro som er avsatt til bønn og stillhet, og som Kirkefader Augustin sier i sin Klosteregel, bør det helst heller ikke brukes til annet….

√ -HVORFOR –
Ja, hvorfor gjør vi dette, mon ikke dette er et slags kjernepunkt- HVORFOR sitter vi der og ber/synger ? Kort sagt fordi vi tror på bønnen, fordi vi tror at det å be nytter, fordi vi tror at tro kan flytte fjell- intet mindre! «Det er makt i de foldede hender» – vi tror altså på denne makten,. Vi tror at det er en vits i at noen av oss setter av en viss mengde tid hver dag for å be. Ikke slik at vi tror Gud må få «beskjed» om hva han skal gjøre, Gud har sitt eget regnskap – men fordi vi tror det nytter på et høyere plan enn det vi kan fatte og forstå her i vårt dennesidige, travle jordeliv.
Det er ikke alltid enkelt å være helt tilstede i bønnen, vi mennesker er svake på så mange vis …….Mange år i kloster har heldigvis lært meg at bønn ikke dreier seg om å prestere, men mer om å være der, være tilstede. Psalterens bønnepoesi nærer oss, – det er bare å ta imot. Bønnene- diktene, som i sin tid ble nedtegnet har fremdeles noe å gi, noe å si.

Litt om «Hva tidebønner ikke er»;
I mange protestantiske sammenheng er det å be så godt som alltid forbundet med «fri bønn», som noen kjenner godt fra det lavkirkelige miljø- i motsetning til dette, er tidebønner er fastlagt mønster, og det mer objektive er det som det er mest fokusert på. Man er på protestantisk hold lite vant til en bønneform hvor objektiviteten er viktigere enn subjektiviteten.
Det er ikke så viktig hvem det er som ber, som at det bes, det er ikke jeg/»bederen» som subjekt som er i fokus, men objektet for bønnen. Det er det selvsagt også i fri bønn, men der kommer dette elementet av prestasjon inn……kanskje forstyrrende?

SITUASJONEN PR IDAG;
Tidebønnene har, som messen gjennomgått en rik utvikling, og som for messen kom de aller siste endringene med II Vat.
– 1) Fra latin til folkespråk (ikke obligatorisk, men tilrådet)
– 2) Antallet obligatoriske tidebønner ble redusert;

Selve skjemaet endres ; fra 5 til 3 salmer + Lesning Resp etc..
Hymnen skifter plass fra etter Resp til Innledningsdelen

I dag er et absolutt minstekrav at man feirer Laudes og Vesper, – I de store Ordener som Benediktiner/Cisterciensiere feires hele det «Store Officium» med 3-4 «små» tider + Lesningsoff -Laudes og Vesper. De har dessuten beholdt det gamle skjemaet med 5 salmer, Hymne etter Responsorium….., men det romerske ritualet er som tidligere skissert: Hymne – 3 salmer – Responsorium etc…

Det sier seg selv at det måtte et stort løft til for Kirken å begynne å feire liturgien på folkespråket, og her i Norge var vi tidlg ute med dette arbeidet. Avslutningsvis skal jeg fortelle om det arbeidet som gjøres her på Berget akkurat nå.

Tidebønnene er bygget opp omkring Psalteren, og hver av disse er innrammet av en Antifon, som synges før og etter Salmen – men Psaltersalmene er også omkranset av andre tekster fra Bibelen; GT og NT-tekster; det vi kaller Sanger og Hymner. Lesningene er hentet fra hele Bibelens bibliotek, samt Kirkefedrene!

Når det gjelder Tidebønnene er hele liturgiens Corpus er satt inn i et 4-ukers system, hvor man i løpet av disse i 4 ukene kommer gjennom hele Psalteret. I tillegg kommer alle festdager; helgendager o.a, som har ulik «rang»; Høytid – Solemnitas (noen fremdeles med oktav – Juledag og Påskedag), Fest, Minnedag. Dette «rangsystsmet» var mer innfløkt før II Vat.

Utenpå dette 4-ukers systemet, ligger hele Kirkeåret, som starter med Advent og avsluttes med den fantastisk flotte Kristi Kongefest. Etter Advent følger Jule og Åpenbaringstiden, Fastetid og til sist Påsketid, som kulminerer med Pinsefesten
Kirkeårets tider innlemmes i ukesystemet, men har ofte andre Antifoner, og alltid andre lesninger- det være seg Bibeltekster eller kirkefedre.
På dette vis får vi mulighet til å leve hele Kirkeåret, føle det på kroppen, rett og slett. De samme psaltersalmene kommer igjen flere ganger, men selve «innpakningen»- eller, for å utrykke meg i musikalsk språk: Tonearten eller modaliteteten er ulik. Den måte Bibelteksten – Salme eller annet presenteres gir de dens farge.
Fascinerende !

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s