Bibelfrykt og teatervegring

– om en smule historieløshet hos såvel gjøglere som klerker.

«Den store dreieboken» kalles den, Bibelen, og På det Norske Teater spiller man for tiden en seks timer lang maratonforestilling med samme navn. Manus er skrevet av ulike forfattere, noen har behandlet stoffet med trofast hånd, andre med en mer troløs, for å uttrykke meg forsiktig.

Kan man være så fri i forhold til Bibeltekster?
Noen har følt seg provosert av det noe frie forhold til grunnteksten, for andre har dette gitt både tanken og troen frihetens vinger. Jeg hører selv med i sistnevnte gruppe, med et par unntak i manus.

Teateret og Talias barn, tidligere tiders gjøglere og kirkens menn (og kvinner) har ikke alltid vært på talefot. Dette mener jeg skyldes på den ene side historieløshet, på den annen side frykt, eller i det minste engstelse; derav innleggets tittel; «Bibelfrykt og teatervegring»

Feiringen av de store liturgiske fester, med all sin rikdom i uttrykket har gjennom alle tider talt til det jeg velger å kalle menneskets dramatiske nerve,- denne strengen i vårt innerste som kaller oss til å berette en historie for andre.
Dagens moderne teater er en naturlig følge av den utvikling som går fra den ”rene” liturgien, via tropene ( (”traits”) – en forklaring eller videreutvikling av messens ulike ledd, spesielt Introitus ) og pasjonene og til de liturgiske spill, så som mysteriespill etc..

Det moderne teaters historie begynner med andre med tropene , og med munkene i St. Gall som allerede i det 10 århundre skapte svært dramaturgisk utviklede troper.

I) OM LITURGIEN OG OM TEATER:

Teaterforestillingen er alltid en gjenskapning/utøvelse av en scene, et tablå, en spilt/rekonstruert opptrinn- uansett hvor historisk korrekt dette enn måtte være.

Teaterkunst er og vil i sin natur være alltid være kunst = kunstig, her ikke ment i negativ betydning, men i den forstand at det er alltid er en gestaltning, gestaltning – er det ordet som blir brukt i teaterverdenen om det å skape en rollefigur, en scene, det å fylle teksten med liv. Teater er en gjenskapning, gestaltning av et artifisiellt og ”uvirkelig” tablå.

Der hvor teateret er en kunstig og artifisiellt fremstilt virkelighet, der er selve liturgiens kjerne realitet. Vi spiller ikke messen; dette er virkelighet; alt som er der, selve messens korpus er reell og sann.

Liturgien i seg selv er, eller bør i det miste aldri være, kunstlet eller affektert i sitt vesen, den bare er, og den er blitt til som et naturlig uttrykk for vår tro gjennom to tusen år og for igjen å gjenta konsilets presise formulering er den: det fremste middel de troende eier til i sitt liv å uttrykke Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur, og gjøre den åpenbar for andre.

Likhetene mellom teater og liturgi er på den ene side svært store, samtidig som det er et avgrunnsdypt skille mellom de to manifestasjonenes selve innerste vesen.

Mens teaterscenen er kunstnernes tumleplass, hvor budskapet (forkynnelsen) fremføres til et stort sett inaktivt, lyttende, perseptivt publikum, er liturgien avhengig av, som vi nettopp så, folkets tilstedeværelse og aktive deltaking.

Teaterforestillingen har en eller flere hovedpersoner, som fremstilles; ikke i eget ”kjød” men gjennom en annens maske/persona- idet de gestalter, fremstiller, en annen person, det være seg en fiktiv eller virkelig sådan. Ordet person skriver seg fra antikkens teater hvor persona ikke var den egentlige personen, men den masken skuespilleren bar for å fremstille en annen enn seg selv.

I liturgien er hovedpersonen selv virkelig tilstede i eget kjøtt og blod…..”Dette er Kristi legeme, dette er Kristi blod” – Dette er et mysterium som er så langt over vår menneskelige, begrensede fornuft, at det ikke lar seg forklare med enkle ord.

HISTORIKK

Relasjonen mellom liturgi og teater er klar for de fleste av oss, særlig om vi i første omgang griper enda lenger tilbake enn til det første årtusenskifte, historisk sett.
Røttene til all teatertradisjon , og til bibelens fortellinger, de tekster liturgien benytter seg av i, er fortellertradisjonen. – Fortellertradisjonen har en helt spesiell posisjon i jødedommen; ”Og du skal fortelle dine barn” – denne tradisjonen preger hele Bibelen.

Bibelen blir av teaterfolk kalt : ”Den store dreieboken” Dreieboken er selve
basisen for alt filmproduksjon, enkelt sagt kan man si at det er visualiseringsprosessen av et manus. Regissøren har som basis et manus, en fortelling og han har noe på hjertet, noe helt bestemt han vil si med akkurat denne fortellingen.

I bunnen av det å ville skape en teaterforstilling vil alltid tanken; ”Jeg vil fortelle en historie” ligge, på samme måte kan vi si at vår grunntanke om liturgien bør være; ”Jeg vil forkynne et evangelium”

I Bibelen finner vi de mest vidunderlige skatter og mye konkret handling fra fortellertradisjonen, noen av litteraturhistoriens største skatter er å finne i Bibelen. Beretningene vi møter her er alle som en dramaturgisk rike og fri for banaliteter, de forteller mer enn det først kan virke som; Underteksten, altså det historien egentlig handler om…, er med ganske få unntak overlatt til lytteren.

”Liturgien er teaterets mor”, teateret er blitt unnfanget i ”i liturgiens skjød.” Liturgien har født teateret, og i løpet av århundrenes gang har dette barnet vokset opp og utviklet seg og fått sin egen historie.

Som vi har sett, starter den direkte historien med de utviklede tropene, som etterhvert fikk et mer utviklet og dramatisk utrykk. Tropene ble for øvrig beholdt i liturgien frem til det 17. århundre.
Et av de mange sporene til det kirkelige drama fører oss til Introitus til Påskedag, hvor teksten beretter om kvinnene ved graven, og til den tilhørende tropen som munken Tutilo skrev i det 10-århundre.

Tropen er skrevet i dialogform mellom kvinnen og engelen, og ble i den første tiden bare sunget, uten noen form for iscenesettelse, i denne dialogformen.

I et ritual fra 967 tilskrevet St. Dunstan finner vi denne teksten igjen, men da som en gjennomført dramatisk scene i forbindelse med matutin påskemorgen. Etter tredje responsorium gikk en eller to prester, kledd i alba og med palmer i hendene frem til det innsvøpte krusifiks, som lå foran alteret i en slags grav. De to, som representerte engelen, satte seg ved graven, og det kom inn tre prester som representerte kvinnene
Dialogen kunne starte: ”Quem queritis in sepulchro… ” ”Hvem søker dere……..”

Oppstandelsen ble forkynt, og kvinnenes representanter istemte: ”Surrexit enim, sicut dixit dominus.Alleluja!”

Matutin ble avsluttet med Te Deum

Selv om dette spillet fant sted solid plassert innenfor den etablerte liturgi, er det ingen tvil om at vi her har tatt steget fra en liturgisk handling til teater, til en ”ren” forestilling selv om denne utspiller seg innefor de liturgiske rammer.

Dette spillet danner selve overgangen fra en ren liturgisk handling til en teaterforestilling.

Liturgien fører oss til Gud, den utvikler og omformer menneskets tanke og sinn, gjør oss åpne for at Gud kan virke i oss

Der hvor liturgien fører oss inn i en annen og reell virkelighet, en virkelighet hvor mennesket blir helet, der har også teateret sin misjon i å omforme menneskesinnet til å motta Kunsten.

Teateret på sin side beholdt også i lang tid et fullstendig religiøst innhold, idet det det som ble fremført i den første tiden utelukkende var spilte scener fra den Hellige Skrift, slik vi nå ser det i det Norske teaters oppsetning av Bibelen.

På samme måte som tropene inspirerte til sceniske uttrykk, er også kirkespillene og mysteriespillene en naturlig forlenget arm fra liturgien: Tropene var en slags utvidelse/forklaring på liturgiens tekster, men det finnes også i vår egen katolske påskeliturgi en ledd som i utgangspunket er fullstendig scenisk; Palmesøndag og langfredag fremføres Kristi lidelseshistorie, i hhv. Evangelistene Matteus og Johannes skildrende beretninger.

Pasjonenes dramaturgiske oppbygning er distinkt og klar, med en forteller (som ikke har noen egen handling) og to eller flere agerende personer som deltar aktivt i handlingen. Selv om Kristus tradisjonelt ofte fremstilles av forrettende prest, er det likevel her snakk om en spilt ”rolle”

Fra starten av, og også slik vi ser det i vår egen liturgi den dag i dag, blir pasjonene fremført stilistisk rent og statisk, enten de blir sunget eller lest. Det er ingen bevegelser, ingen illustrasjon av handlingsforløpet.

På et tidspunkt i historien ser vi at liturgi og teater her skiller lag. De fleste steder blir pasjonen fremført som før, nemlig en statisk framstilt lidelseshistorie. Enkelte steder i verden inspirerer disse innholdsrike fortellingene til en mer teatral fremførelse; De til nå statisk fremstilte personene får liv, skjelettet får kjøtt og ben på seg.

Pasjonen, fremføringen av lidelseshistoriene beveger seg litt etter litt fra koret ut i kirken, og siden hen helt ut på kirketrappen, og med dette får teateret sin egen identitet, det settes inn i en profan ramme:

Man beveger seg fra feiring av mysteriene til representasjon, fra realitet til forestilling.
Og, det er ikke bare selve fremføringen som skifter ham, publikum får også en ny rolle , i det de blir tilhørere og ikke lenger ”medfeirere”- concelebrantes.

Det man betrakter og opplever er blitt en forestilling, altså noe som agerer noe annet en seg selv.

Pasjonsspillene ble svært populære, og spesielt i Bayern ble dette folkekultur, og er det fremdeles.

Også andre fester i løpet av det liturgiske år har inspirert til ulike spill –LUDUS, av lat. Ludere; som betyr, spille teater eller leke.

De såkalte ”dårefestene” fra tidlig middelalder har etter all sannsynlighet lagt grunnen for, eller inspirert til mange av de liturgiske spillene som grodde frem omkring høymiddelalderen. Vi kjenner f.eks. ”Danielis Ludus” – spillet om Daniel, som enkelte forskere, som f.eks. Margot Fassler i sin avhandling 1992, mener er et eksempel på en reformert utgave av dårefestene i Beuavais som foregikk i hvert fall frem til slutten av 1100-tallet.
Fassler trekker linjene fra dårefestene til de mer organiserte liturgiske spillene og middelalderens mysteriespill

Mysteriespillene har også sin tydelige bakgrunn i festen for Kristi Legeme og Blod, Corpus Christi (1311)

Et viktig element i denne feiringen, var, og er for øvrig den dag i dag, sakramentsprosesjonene. I løpet av middelalderen ble disse prosesjonene mer og mer fargerike og folkloristisk preget. Folkereligiøsiteten tar seg ofte uttrykk som dette, og vi ser da denne, -for oss nordboere merkverdige – blandingen av fromhet og folkefest. Jeg tillater meg å tenke at reformasjon, og siden pietismebevegelse har tatt fra oss viktige og riktige elementer i vårt fromhetsliv og utøvelsen av dette. Vi mennesker er utrustet med et mangefassetert og rikt ”indre”; og vi må tørre å bruke det hele.
Selv om denne brokete blandingen av stringent liturgi og fargesprakende folklore nok vil virke oss virke temmelig fremmed på oss, er den et sunt og godt utslag av folkereligiøsiteten. Den må sees på bakgrunn av middelalderens forståelse av liturgiske handlinger. På denne tid så man på en liturgisk handling som en allegori, et bilde = og om man vil; en fremstilling/forestilling. Den liturgiske handlingen som man kunne se, pekte på et bakenforliggende innhold. Bruken av allegori forutsetter at den synlige representasjonen kun er interessant så lenge den viser hen til en usynlig, høyere verden.
Det er med andre ord ikke det vi ser, det ytre, som er vesentlig, men det dette ytre representerer. En maske, et spill et tablå er ikke noe annet enn et tegn, som viser til noe som ligger på et annet plan enn tegnet selv.

Med denne forståelsen av liturgi som basis, ble det naturlig med temmelig aparte ”spill” nært knyttet opp til den ”offisielle” liturgi.
Den tilbakeholdenhet og i enkelte tilfeller misbilligelse man har sett i protestantiske miljøer overfor teater og ”spill” dans o.a i kirken skyldes nok mest av alt den pietistiske utvikling, hvor det ikke lenger fantes rom for denne arten folkereligiøsitet. Kirke var kirke og den frodige blandingen av fest og alvor var en saga blott.

MESSENS OG TEATERFORESTILLINGENS CORPUS

Fellesnevneren for messens liturgi og teaterforestillingen er en stram og stringent regi, hvor intet overlates til tilfeldighetene.

Messens regi, om vi skal tørre å kalle den slik, er fastlagt i missalets rubrikker- det som er skrevet med rødt!- , hvor det går tydelig frem hva som skal gjøres.

Messen er også, som ethvert teaterstykke, dramaturgisk oppbygd. I messens liturgi peker alt mot det store, dramaturgiske sentrum, liturgiens høydepunkt; Eukaristien.

Feiringen av Eukaristien kan godt karakteriseres som -”et godt forberedt måltid”. Alt det som forgår i liturgien før selve måltidet, peker mot liturgiens sentrum, måltidet-eukaristien.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s