SURSUM CORDA, når Gud kommer oss nær Foredrag holdt Tønsberg, 25 okt

Aldri noen gang er de troende nærmere mysteriet enn gjennom den hellige liturgi: Mennesket er fra Guds hånd utrustet med flere sanser, og det vi oppfatter og forstår vil alltid være avhengig av en eller flere av disse. Ikke noen form for erfaring kan være skilt fra sansene, heller ikke vår tro og vårt Gudsforhold: Liturgien må med alle sine elementer kunne ses, høres, ja til og med luktes for å bli en del av oss………………

Karmelittmunken og mystikeren Johannes av Korset, denne store poeten blant mystikerne, gjorde seg klare tanker om dette:

Fantasien kan ikke forme eller forestille seg noe utenom det den har opplevd ved hjelp av de ytre sansene- det være seg det den har sett med sine øyne, hørt med sine ører…
(”The imagination cannot fashion or imagine anything beyond what is has experienced through the exterior senses, that is, seen with the eyes, heard with the ears ”)

Jeg tror vi alle kan enes i dette at vår tro trenger også helt konkrete, visuelle handlinger, tegn og gester i tillegg til det rent tekstlige for å kunne trenge inn i menneskets innviklede indre.
– Sursum Corda, Løft deres hjerter!
Ja, la oss løfte våre hjerter ved hjelp av tegn og kroppsspråk. Gjennom gester, bevegelser ”kjenner” vi liturgien på kroppen. En svært gammel dame jeg kjente, sa en gang til meg; ”Jeg kan ikke knele lenger under konsekrasjonen, men jeg kneler i hjertet mitt” fordi; Det er gjennom synlige og konkrete disse tegn liturgien blir ”vår egen” at mysteriet blir konkretisert i den enkelte troendes herværende liv; Liturgien er det fremste middel de troende eier til i sitt liv å uttrykke Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur, og gjøre den åpenbar for andre. Slik formulerer konsildekretet om gudtjenestelivets fornyelse seg, og teksten fortsetter: For det er Kirkens egenart å være på en gang menneskelig og guddommelig, på en gang synlig og bærer av usynlige rikdommer…………
Denne dobbeltheten i liturgien, som her er nokså teoretisk fremstilt, er nettopp ”genialiteten” i det hele. på en gang menneskelig og guddommelig,

Troen er med andre ord ikke, i sitt innerst vesen, en abstraksjon fra virkeligheten, den er nettopp ikke – ”opium for folket” – som Marx sa det, men det absolutt motsatte;- en innlevelse og fordypning i den troendes helt konkrete, virkelighetsnære gudsforhold. Jeg vil her ikke gå inn på det politiske budskap i sitatet, men bare belyse en annen side av utrykket.

Det drama som utspiller seg gjennom den hellige liturgi, er et drama, og et virkelighetens sådant, men det er så visst ingen forestilling. Liturgien forestiller ikke noe, den er, den åpner en dør inn til en annen virkelighet en vår daglige, inn til en virkelighet som rommer større mysterier enn det som bare øyet og øret kan oppfatte.
Liturgien er på ett vis både abstrakt og konkret, en usynlig virkelighet åpnet for oss ved konkrete tegn.

Messens liturgi er den materielle, kroppslige og kjødelige manifestasjon av vår tro, det sted hvor Gud gir seg til kjenne slik at alle våre sanser kan oppfatte Ham. Bevegelsene vi gjør, sammen med ordene skal føre oss inn i mysteriet.

Kropp og sjel er nærmest i en form for symbiotisk forhold når vi feirer messen, ja, for vi feirer alle sammen; presten utfører ikke en forestilling vi passivt bivåner, han leder oss i vår felles feiring.
Dette er et av de viktigste punktene i Konsilfedrenes tanker om messefeiringen; det allmenne presteskap

Hvorfor går vi til messen?
Hvorfor er det viktig for oss som katolikker?
Disse spørsmålene er viktige å stille, selv om de kanskje kan synes litt underlige. La meg illustrere med en historie – fortalt meg av Timothy Radcliffe, tidligere Ordensmagister i Dominikanerordenen.
En person ligger halvt sovende i sin seng og blir vekket av moren; ”Nå må du stå opp, kle på deg, og gå til messen”
– ”Uff, nei, jeg orker ikke”
– ”Jo, du er katolikk og det er din plikt å gå i messen, det er viktig for ditt åndelige liv. Og, ikke minst, du er biskop i dette bispedømmet”

I løpet av mitt klosterliv har jeg arbeidet med liturgi mer eller mindre på heltid, dette er og har alltid vært både lærerikt og givende. En av mine beste læremestre var nå avdøde fr Per Bjørn Halvorsen, og jeg pleide alltid å si til meg selv; ”.. det han ikke vet, er det sannsynligvis ikke nødvendig å lære ”. fr Per Bjørn var en klok, from, fullstendig gudhengiven og reflektert mann, han tok ikke lett på noen av sine oppgaver og han grunnet alltid lenge på vanskelige spørsmål. Jeg er min læremester stor takk skyldig.
Fr Per Bjørn lærte meg også noe meget vesentlig, nemlig det å bruke sin sunne fornuft! Hvordan skal vi stå, sitte, bevege oss og ikke minst hvorfor = bruk hue!!
Ingenting i messens liturgi er et skrivebordsprodukt, alt er blitt til som noe helt naturlig.
Fr Per Bjørn pleide å si; ”det eneste som aldri forandrer seg i katolsk liturgi er at den alltid forandrer seg”
…………
Jeg har lyst å gjennom messens liturgi med dette for øyet;
– Intro: Presten kommer inn, hvorfor reiser vi oss? Hva gjør vi når en annen person kommer inn i et rom?

– Lesninger – fortellinger, denne delen av messen – ”Ordets liturgi” viser oss tydelig våre jødisk-kristne røtter; 1) den jødiske fortellertradisjon; ”Og du skal fortelle dine barn” 2) Synagogegudstjenesten.
….

– Evangelium – korstegn-
panne = for at jeg skal forstå
munn = for at jeg skal forkynne
hjerte = for at jeg skal la det prege mitt liv og bevare det i mitt hjerte

……….

Så noen små og alldeles helt personlige betrakninger;

Den stadig økende interesse, og svermeri – vil jeg nesten si – for Tridentinermessen, eller Pius V-messen ligger meg på hjertet. Som liturg og kunstner er jeg nødvendigvis opptatt av skjønnhet, det er umåtelig viktig at messen feires både vakkert og verdig, og jeg bør vel også legge til at jeg er meget glad i latin som liturgisk språk, for ikke å glemme den gregorianske arv. Likevel må jeg få lov til å bekjenne at det er en utvikling som foruroliger eller kanskje mer, engster, meg. Absolutt ikke fordi det er latin, eller fordi det er mange blonder i sving eller noe slikt, men fordi det tenderer til å SPLITTE – og det trenger vi virkelig ikke i vår fremdeles relativt lille lokalkirke.

…………
Da Benedikt XVI åpnet opp for og gjorde det enklere å få feiret denne messen, så jeg i første omgang på dette med stor glede. Da hans Motu Proprio kom i juli 2007, befant jeg meg i Toulouse, og opp på de gamle murveggene fra middelalderen kom plakatene nesten med det samme; Merci, Benoît, pour la Liberté (Takk for friheten, Benedikt)

I disse dager snakker man om og feirer Troens År, og man feirer også 50 års jubileet for II Vat, denne viktige milepælen for vår Kirke-
De fleste av oss har ikke opplevd tiden før – og vi har derfor temmelig begrenset kunnskap, og den kunnskap vi har er da nødvendigvis enten teoretisk eller tredjepersons.

– parentes; da jeg gikk på Operaskolen, læret vi rolletolkning gjennom de fire H-er, og jeg har funnet ut at dette er et godt analyseredskap også for andre ting
Hva
Hvem
Hvorfor
Hvor

Hva
Hvem
Hvorfor
Hvor

Frankrike var et av de europeiske landene som opplevde de største endringene når det gjelder messefeiringen etter Annet Vatikankonsil, noe som på sikt fikk til dels dramatiske og uheldige konsekvenser.
Hva var det som skjedde;
Messen gikk i mange menigheter fra en verdig messefeiring til den reneste happening, mange mennesker så på dette som en stor fremgang, mens andre ikke kjente seg igjen. I kjølvannet av dette ble Integrismen (katolsk fundamentalisme) født. Kirkesplittelsen var – og er – dessverre et faktum, Integristene er fremdeles i utakt med oss selv om man forsøker på en dialog i øyeblikket.

Da Mozart, det lille vidunderbarnet, spilte for folk, spurte han alltid publikum etterpå; Er dere lykkelige nå?
For egen del kan jeg si at jeg deler de liturgiske opplevelsene jeg har i to grupper, – de jeg går lykkelig fra og de jeg ikke går lykkelig fra.
Er det svaiende og svansende kapper og vakker gregoriansk sang som avgjør lykkenivået? For egen del kan jeg fastslå med sikkerhet at det er ikke det. Det som er tungen på vektskålen, så å si, er hvorvidt dette er ekte og uforfalsket eller kunstlet og tilgjort. En verdig dialogmesse uten sang og i de enkleste messeklær kan gjøre meg minst like lykkelig som en fantastisk messe med den vakreste sang og de flotteste messeklær. ”Ubi caritas et amor, Deus ibi est”.

Jeg skal vel vokte meg vel for å minne om de stakkars forhatte fariseerne, de som pranget med svaiende kapper og vaiende fjær.

Klarer presten, og hans medhjelpere, ministranter så vel som kantorer, gjennom liturgien å føre oss inn i en større virkelighet? Klarer han å vise bare et aldri så bittelite gløtt av himmelen, om så bare i et sekund? Kan liturgien gi oss en forsmak på himmelen?
Mye forlangt, – jo, det er mulig, det, men det er gjørlig. Den guddommelige liturgi, sier de ortodokse, og det fullstendig uten blygsel.
Det guddommelige ligger slett ikke i mengden tekstiler som er i sving, ei heller om sangen er på topp nivå, det ligger i nærheten, eller nærværet, og de feirendes Presens – tilstedeværelse.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s